Leilighetsterapi på katedraler

Anonim

1 rm. Cath. w visning.

[ Vi var heldige nok til å delta på Paul Winters Solstice Celebration på lørdag i katedralen i St. John den guddommelige. Det var en minneverdig konsert, gjort rørende av ferieånden og følelsen av sittende skulder til skulder med tusenvis av andre mennesker i et rom som tåler beskrivelse. ]

Konserten begynner, hele hallen er ærlig mørk og stille. En ensom horn spiller vises i lys, spiller fra den fjerne enden av katedralen. Den rene lyden ekkoer over det enorme rommet. Som musikk bærer, er vi plutselig inne i det store musikalske instrumentet - et rom som er utformet utelukkende for overføring av lyd.

Taket er så langt over oss.
Veggene og stolpene er så harde, laget av stein.
Buene bøy forsiktig, sprang som sider av en cello.
Den rene avstanden spiller triks på øynene våre.

Denne katedralen er et stort rom. Ett rom.
(Vi bor i to rom).
Et rom for hva? Et rom for oss?
Nei, det er for stort. Vi er for små til det ...

Dette er et rom for noe annet. For noe så mye større enn oss at takene må løftes og dørene blir utvidet slik at det kan komme seg inn.

Sitter i mengden ser vi formålet med rommet. Når musikken spiller, venter vi på ankomsten av det vesen som bor her, som bor i denne enorme plassen og vender hjem. Vi besøker alle på sitt hjem.

Vi tenker på det store, vennlig å være å gå forsiktig inn i rommet og løfte det er hodet opp til taket. Langsomt ser det seg rundt på den ventende mengden under og pakker seg inn i rommet.

Katedraler er hjem bygget for dem av oss (det samme gjelder for moskeer, synagoger og andre steder for tilbedelse). De er så mye større enn oss som vi trenger for å bygge store rom. De er aldri store nok.

Hvert rom er et hjem for noe. Gode ​​mellomrom er klare og uberørte med deres formål rettet inn i kjernen. De har alt de trenger og fjerner alt annet, alle rot, alle blandede intensjoner, alle ting som kommer i veien.

En katedral er et hjem. Det er et hjem som min og din, men eieren er langt større og mildere enn oss. Den returnerer bare når vi inviterer det inn med vårt gode vitne.

Å sitte i en katedral med tre tusen mennesker er å føle hvor godt det er å være hjemme.

Dette er ikke myte eller overtro eller noen av jabberne du ser på TV.

Dette er virkeligheten, og vi krever det.

Vi håper sammenheng og klarhet i et godt hjem, og vi får en sjanse til å ta noe av sitt hjem inn i vår egen hver sesong. MGR